Å hedre og adlyde

Ofte inkludert i tradisjonelle bryllupsløfter, er den delen som krever at kvinner "overholder" ektemennene forankret i århundrer gamle kristne tro og sosiale regler. Etter hvert som kvinner fikk større friheter, har det underordnede ordet blitt et kontroversielt tema. Selv om få par velger å inkludere "adlyde" i sine bindende løfter, ser noen ordet som en viktig del av ekteskapets forhold.

Romersk opprinnelse

Historikere bemerker at den opprinnelige ordlyden som krevde kvinner å adlyde sine ektemenn sannsynligvis oppsto blant de gamle romerne, som så på kvinner som eiendommen til først fedrene enn sine ektemenn. Som sete for kristendommen reiste denne sosiale regelen fra Roma til andre regioner i Europa, og opprettholdt status quo fra mellomtallene til kvinnenes suffragistbevegelse. 

Bibelsk opprinnelse

Den mest siterte grunnen til å inkludere ordet adlyde i bryllupsløftene kommer fra Efeserne 5: 21-24: "Send til hverandre av ærbødighet for Kristus. Koner, underkaste dere deg til dine egne ektemenn som dere gjør mot Herren. For mannen er kona som Kristus er sjefen for kirken, hans legeme, som han er frelseren. Nå som kirken underkaster seg Kristus, bør også koner underkaste seg sine ektemenn i alt.""

Religiøs opprinnelse

Til tross for vanlige misoppfatninger, vises ikke ordet adlyde i katolske bryllupsløfter. Ordet ble introdusert av Church of England i 1549 da det ga ut sin første bok om felles bønn. Den reformerte katolske kirke krevde brudgom for å love å "elske, verne og tilbede" og bruder for å løfte om å "elske, verne og adlyde.”

Kvinners suffragistbevegelse oppnådde feiende endringer, inkludert å oppmuntre Church of England til å tilby et alternativ til det partiske løftet i 1928. En oppdatert, men uautorisert versjon av Book of Common Pray. Ordet ble droppet fra episkopale ekteskapsseremonier seks år tidligere. 

Ordet ble nok en gang under gransking i U.S. I løpet av 1960 -årene, da det praktisk talt forsvant fra amerikanske kristne seremonier.

Moderne tolkninger av adlyde

Gjennom en historisk objektiv har løftet om å overholde en mann negative konnotasjoner. Flertallet av moderne kvinner fortsetter å tolke betydningen av ordet som underkastelse av fri vilje. Noen kristne kvinner omfavner imidlertid ordlyden igjen, og ser på løftet som et løfte om å respektere sine ektemenns ønsker. Det er ikke et tegn på svakhet, men snarere en urokkelig erklæring om tillit og ubetinget støtte i mannens rolle som husets leder. 

Siden dette er en dyrebar gave, må ektemenn nærme seg dette løftet med rene intensjoner, nøye med å bare stå fast på ting som dypt betyr noe og bare etter alvorlig vurdert sin kones mening. Ovennevnte siterte Efeserne passering fortsetter med å liste opp de mange ansvarene ektemenn har til konene sine (5: 25-33). Når han tar sitt ansvar som leder på alvor, argumenterer Brides, og deretter lovende å adlyde blir et enkelt valg.

Noen bruder velger å tolke adlyde som mening for å opprettholde løftene og å respektere forholdet. Andre par velger å avgrense det tradisjonelle løftet ved begge å lover å adlyde. Dette alternativet gjenspeiler likheten som forventes i forholdet, det gjensidige ansvaret bruden og brudgommen begge må beskytte, verne og elske hverandre. 

Tallrike bruder har rapportert på nettet, inkludert Ayanna Black bloggen hennes, "Bør adlyde være i ekteskapsløftene dine?"At første gang de hørte løftet var ved alteret. De fleste kristne kirker gir alternativer for bryllupsløftene, så det er avgjørende at par nøye vurderer betydningen bak ordene før de gir løftet.