Halloween Horror En historie om uforklarlig stønn og latter

For over 40 år siden hadde Anne og venninnen en fredelig og hyggelig Halloween -natt - til den uforklarlige stønnen og latteren begynte. Fire tiår senere kan Anne huske den terrorens natt som om det skjedde i går.

Spøkelser og overnaturlige skapninger

Noen mennesker tror at 31. oktober, Halloween eller hele Hallows Eve, er en tid da rommet som skiller vår virkelighet fra dimensjonen til spøkelser og det overnaturlige er på sitt tynneste. Det er grunnen til at denne tiden av året blir gitt til besettelse og erfaring med ånder, hjemsøkelser, unaturlige skapninger og andre elementer som forblir uforklarlige i vår virkelighet.

Det startet på Halloween Day

I 1973, da Anne var 16 år, hadde hennes yngre søster, pappa, og hun nettopp flyttet inn i et nytt hus som faren til Anne bygde i et avsidesliggende område nær Vadnais Heights, Minnesota. I dette området var det bare ett annet hus noen få partier fra dem, da de flyttet inn på Halloween.

Faren til Anne måtte forlate byen en liten stund og ga søsteren og Anne en nøkkel med instruksjonene om å flytte tingene sine inn. Ingen av Annes fars eiendeler var der ennå, bortsett fra noen møbler. Anne gjorde seg klar til å gå på kostymefest med sin eldre søster, som ikke bodde med dem den gangen. Hun plukket Anne opp på omtrent 7 s.m. Akkurat da det begynte å snø.

Halloween -festen

Anne møtte en venn på festen, Jay, og likte selskapet sitt så mye at hun bestemte seg for å fortsette samtalen med ham hjemme hos henne. De kom dit omtrent 1:30 a.m. Etter å ha innsett at de ikke vant kostyme -konkurransen for Anne kledd ut som en heks.

Anne og søsteren hennes hadde sitt eget domene nede, ettersom huset var stort med to kjøkken og mer. Jay og Anne satt nede i den store stuen som hadde vinduer rundt, rett på bakkenivå. Der Anne og Jay satt, kunne de se innkjørselen og inngangsdøren. De hadde en lampe på, og lyset ved inngangsdøren skinte og opplyste innkjørselen og rommet.

Det var omtrent 2:30 a.m., Og de satt på et kjærlighetssete og pratet bort. På ingen tid diskuterte de noe Halloween -relatert, som det overnaturlige eller paranormale.

Stemmen

Plutselig hørte de en stemme. Først la Anne merke til tonen i stemmen var som ingen andre hun noen gang hadde hørt før. Da la Anne merke til hva stemmen vokaliserte. Til hennes absolutte skrekk stønnet denne stemmen på en patetisk og fryktelig måte, fylt med høye smerter og lidelser.

Anne husker å undre seg over stemmen. Det var så annerledes og så ut til å komme fra overalt på en gang. Så, akkurat da hun trodde hun ikke kunne ta lenger, gikk det fra dette forferdelige stønn til denne sinnssyke, galning av latter. Det var helt grufullt. Deretter gikk det tilbake til et stønn, tilbake til en latter, så tilbake til et stønn igjen, før han stoppet.

Jay og Anne så på hverandre vidøyde og munnen åpent. "Det må være et Halloween -triks noen spiller på oss," sa Anne.

"Ja," svarte Jay, nølende.

"La oss søke rundt og se om vi kan finne ut hva som skjer," foreslo Anne. Jay var enig, så de gikk begge mot gangen. Jay tok trappene opp til foajeen, og Anne fortsatte nedover gangen til lillesøsterens rom. Anne åpnet døren og la merke til at søsteren hennes virkelig sov. Anne vekket henne uansett og spurte henne om hun visste noe om hva som foregikk, eller om hun hørte det. Annes søster var irritert over henne for å vekke henne, men sa at hun ikke hørte noe, noe som var mystifisert med tanke på volumet.

Anne gikk tilbake til gangen, mot stuen, da Jay kom ned trappene. Han var like hvit som et ark. "Jeg hørte det igjen der oppe," sa han.

"Ingen vei," svarte Anne. "Jeg var ikke så langt borte. Jeg burde ha hørt det også, "sa Anne. Ingen av dem fant noe for å forklare det.

Ingen spøk

Anne og Jay dro tilbake til stuen og satt igjen på kjærlighetssetet. De snakket om hva som skjedde og bekreftet at de begge opplevde den samme nøyaktige tingen. Deretter endret de emnet og prøvde å glemme det da det skjedde igjen. Denne gangen så det ut til at lyden gjennomsyret deres sjeler. Anne og Jay følte seg plutselig veldig trist. Da stønnen og latteren stoppet denne gangen, visste de begge at dette ikke var en vits av noe slag, men de var ikke klare til å innrømme det for hverandre.

"Ok," sa Anne, "søket er på. Vi finner ut hvem pranksteren er eller ellers prøver å prøve, ikke sant?""

Anne og Jay søkte hver tomme av huset. Utenfor hadde ingen kommet i nærheten av huset i timer; Anne kunne fortelle av det nye laget med uforstyrret snø. De brukte 45 minutter på å se i ovner, frysere, lamper, under hvert bord i huset, under hver sofa, og i hver sofa, rundt hver stol og hjørne, og til slutt gjennom hele hver tomme av den eiendommen.

De fant ingenting og ingen, og Anne visste om ingen som engang ville tenke på en slik Halloween -prank, enn si som kunne utføre den med en slik profesjonalitet. Anne beskrev lyden som den mest skremmende stemmen hun noen gang har hørt, og hvis hun av en eller annen fryktelig ulykke skulle høre den igjen, sverger hun at hjertet ville stoppe øyeblikkelig.

Likevel var Halloween -skrekken ikke over ennå.

Fortvilelse og ondskap

Anne og Jay avsluttet søket og gikk ned igjen. De begynte å diskutere muligheten for at noe overnaturlig skjedde, men så børstet de det av. I en slags gal villfarelse ønsket de å tro at det egentlig bare var en vits.

Denne illusjonen ville snart bli knust. Den uhyggelige stemmen begynte igjen. Bare denne gangen var det ingenting som de andre gangene. Nå gjennomsyret det dem fullstendig. Anne og Jay var begge fullstendig fylt med følelser av fortvilelse, håpløshet, hjelpeløshet og meningsløshet.

Anne slet med å si noe, men klarte ikke det. Det føltes meningsløst å tenke i det hele tatt. Tårene strømmet fra øynene. De opplevde begge følelsen av at hudens kryping.

Anne tror virkelig at hun og Jay var i nærvær av rent ondskap, og på et personlig nivå. Da hun og Jay knakk ut av det, så de på hverandre og så tårene i ansiktet. Da øynene deres møttes, visste Anne at Jay visste nøyaktig hva hun opplevde og omvendt.

En natt med frykt

De var også overbevist om at dette ikke var noe prank. Nå var det nær 4 a.m., Og de var bokstavelig talt utmattet. Jay nektet å forlate Anne og søsteren hennes der alene, så han sov på sofaen og Anne dro til rommet hennes. Anne tilbrakte en natt med terror i frykt. Hun var bekymret for å gå nær soveromsdøren på grunn av bildet av en skapning som ventet på å drepe henne på den andre siden. Hun følte at dette ikke kom fra tankene hennes, men det kom heller til henne fra et annet sted.

Anne la seg våken til solen var oppe og hørte Jay våken ut i stuen. Det var en grufull opplevelse som hun glemte og husker som i går.